Nå må det skje noe

Til tross for millioner av kroner til forskning og rådgiving har grovfôravlingene knapt økt og kvaliteten stått på stedet hvil i flere tiår. Det eneste som har økt er grovfôrkostnadene som har gått opp med 30 prosent de siste seks årene. Dette er rett og slett for dårlig, og nå tas det et krafttak som må gi resultater.

Norge er og blir et grasland. Totredjedeler av jordbruksarealet vårt blir brukt til grasproduksjon, og da sier det seg selv at det er grasressursene som er nøkkelen til økt matproduksjon i Norge. På melk har vi hatt en formidabel avdråttsøkning de siste årene, men den kan nesten utelukkende tilskrives kraftfôr som står for stadig større andel av energien i fôret til melkekua.

...indikerer at et hårete mål om 200 kg økt tørrstoffavling pr. dekar faktisk kan være innenfor rekkevidde for svært mange.

30 prosent av kostnadene i grovfôrproduksjon er knyttet til avling. 10 prosent økt avling gir 7 prosent reduksjon i kostnad. I gjennomsnitt koster grovfôret 1,20 kroner pr. kg melk og bare 10 øre i reduksjon betyr fort 50 000 – 60 000 kroner i året for en besetning med 50–60 kyr. Større avlinger og bedre kvalitet på grovfôret vil også reversere den økende fôrimporten.

I et klimaperspektiv spiller grasavling og grovfôrkvalitet en viktig rolle. Bedre kvalitet påvirker direkte metanutslipp fra vomma og indirekte klimagassutslippene gjennom økt produktivitet. Klimamessig vil økt andel av kraftfôr for å kompensere for surfôr som ikke har bra nok kvalitet slå negativt ut.

Utfordringen er å øke grasavlingene og surfôrkvaliteten og samtidig redusere kostnadene. NIBIO leder et stort forskningsprosjekt på kostnadseffektiv grovfôrproduksjon. Parallelt er det dratt i gang et stort prosjekt med fokus på formidling av kunnskapen, og det er første gangen det blir satt et slikt trykk på å få satt kunnskapen i arbeid. «Grovfôr 2020» har bred deltakelse fra det som kan krype og gå av grovfôrekspertise på tvers av hele næringa, og det bør borge for bedre samordning og et løft for rådgivingen.

En kan alltids filosofere over om mangel på framgang på grovfôrområdet skyldes mangel på kunnskap, sviktende formidling av kunnskapen eller at bonden ikke tar i bruk de rådene som gis. Ellers skylde på lave kraftfôrpriser og mye leiejord. Nå må vi komme noen skritt videre og da gjelder det å ta tak i egen grovfôrproduksjon. En god start for de som ikke allerede har gjort det kan være å sette seg offensive mål for avling og kvalitet.

Stordriftsfordelene ser ut til å bli spist opp av transportkostnader på grovfôrområdet. Derfor blir det enda viktigere å få opp graskvaliteten på de arealene som ligger lengst unna. Eller øke avlingene på arealene nærmest gården for å leie mindre langt unna. Erfaringer fra et stort prosjekt i Finland, som i likhet med Norge er et grasland, indikerer at et hårete mål om 200 kg økt tørrstoffavling pr. dekar faktisk kan være innenfor rekkevidde for svært mange.

Vi setter vår lit til at de pågående prosjektene virkelig blir en boost for grovfôrdyrkinga i Norge. Rådgivingen må bli målrettet og ikke minst inkludere analyser av økonomiske effekter. Bønder som etterspør det må få konkrete råd om «beste praksis» for antall slåtter og slåttetidspunkt, sortsvalg, gjødsling, ugrasbekjemping, jordarbeiding og vekstskifte på sin gård.

Gjennom økt produktivitet på de grasarealene som er i bruk med og ledige grasarealer som tas i bruk til drøvtyggerbasert kjøttproduksjon, kan økt matproduksjon gå hånd i hånd med redusert klimaavtrykk og økt selvforsyning.