Betydning av virusene i dag

Begge virusene kan gi lungebetennelse hos kalv, og er viktige bakenforliggende årsak til at besetninger får vedvarende problem med lungebetennelse hos kalv. Særlig bovint respiratorisk syncytialvirus (BRSV) gir i tillegg typiske utbrudd av akutt smittsom hoste og lungebetennelse som også kan ramme eldre dyr, og ramme mange dyr i besetningen. Bovint coronavirus (BCoV) gir også diaré, mest tapsbringende som utbrudd av vinterdysenteri. Vinterdysenteri karakteriseres av akutt diaré hos flere voksne storfe med feber og nedsatt mjølkeproduksjon. BRSV og BCoV er årsak til de to vanligste og mest tapsbringende epidemiene hos storfe i Norge. Det totale tapet de to virusene forårsaker får man ved å legge sammen tapet på grunn av epidemier av smittsom hoste, epidemier av smittsom diaré samt en vesentlig del av tapet på grunn av at besetninger får kroniske problemer med hoste. De negative konsekvensene oppdages lettest i akuttfasen, da de er lett observerbare for produsentene. De største tapene ligger imidlertid i at infeksjonene gir langtidstap i form av varig nedsatt tilvekst, dårligere fôrutnyttelse, varig nedsatt mjølkeproduksjon, dårligere reproduksjon og sårbarhet for andre sjukdommer. De to virusene er viktige årsaker til antibiotikabruk i storfeproduksjonen, og representerer vesentlige velferdsproblem for dyra. Redusert forekomst av disse to smittestoffene vil gi stor positiv gevinst både for dyra, den enkelte produsent og for bærekraften i næringa.

Hvordan smitter virusene mellom besetninger?

Begge virusene overføres i dag hyppig mellom besetninger. Begge skilles ut med neseflådd og spytt, mens BCoV i tillegg skilles ut med avføring. Smittespredning skjer i hovedsak via to veier; ved dyrekontakt og indirekte smitte. Forflytning av levende dyr er en svært effektiv smittemåte, også over større avstander. Tilsynelatende friske dyr kan skille ut virus. Indirekte smitte med folk, transporter eller utstyr er også vanlig årsak til smittespredning mellom besetninger. Når man erfarer at BRSV og BCoV er svært smittsomme, skyldes det at mange dyr omsettes, og fordi «fjøsvandrere» overfører infisert avføring, neseflådd og spytt mellom besetninger. Luftbåren smitte mellom besetninger regnes å være uten betydning. Begge virus overlever relativt dårlig utenfor vertsdyret. Norsk og svensk forskning viser at mange besetninger holder seg smittefrie også under epidemier på tross av høyt smittepress i området.

Diagnostikk

Dyr som smittes danner antistoffer som kan påvises i blod og mjølk i mange år. Disse antistoffene kan vi bruke som diagnostisk hjelpemiddel. De viser at dyra har vært infisert tidligere i livet, men betyr ikke at dyra har immunitet. Det betyr heller ikke at dyret nødvendigvis er infisert og skiller ut virus, akkurat nå.

Hvordan stoppe smittespredning?

På bakgrunn av dokumentert kunnskap, erfaring og foreløpige forskningsresultater kan vi gjøre kvalifiserte antakelser om effekten av ulike tiltak. Livdyromsetning og levendedyrkontakt regnes å være den viktigste risikofaktoren for introduksjon av smitte. Det er viktig å være klar over at man danner en smittemessig enhet med besetninger man har levendedyrkontakt med. Man kan da inngå felles strategier. Ved beitekontakt kan for eksempel dyra oppstalles på eget beite, eventuelt med ekstra prøvetaking, før de tas inn i besetningen.

Riktig utformet sluse som vedlikeholdes og brukes riktig er et effektivt tiltak for å redusere smitte fra «fjøsvandrere». Besetningens egne folk bør bruke samme sluse. Det ser ut til at utstyr (klær, støvler, veterinært utstyr og så videre) som fraktes mellom besetninger og tas med inn i husdyrrommet, representerer en risiko. Mest mulig besetningseget utstyr er altså viktig. Mennesket i seg selv ser ut til å være lite viktig, så lenge man unngår å ta med forurenset utstyr. Det bør også være tilrettelagt for godt smittevern ved henting av mjølk, slaktebil, livdyrtransport og så videre.

Fellesskapsløsninger

Smitteforebyggende tiltak skal hindre smitte til egen besetning. Men smitteforebygging og smittevern er også en utpreget oppgave for fellesskapet. Det er det generelle nivået i et område som avgjør om en epidemi får bre seg, hvor raskt den får bre seg, eller om den ebber ut.

Det er vanskelig å være sikker på å unngå overføring av BRSV og BCoV. Men klarer man å øke det generelle biosikkerhetsnivået, vil det gi effekt. Det kan være nok til at smittespredning bremses eller stopper opp, og forekomsten synker. Da vil de spesielle smittemåtene, som en sjelden gang kan føre til smittespredning, ikke være tilstrekkelig til at smitte opprettholdes i et område. Det er derfor viktig å gjennomføre tiltak for å redusere smitterisikoen, selv om de man iverksetter ikke er 100 prosent gode nok.

Referanser kan fås ved henvendelse til forfatterne.