Prøvetaking ved vekstproblemer

Sliter en med enkelte vekstproblemer på noen områder bør en ta prøver både fra områder i åkeren med dårlig vekst og områder med god vekst, for å kunne se på forskjeller. Ved misvekst kan en også i sesong ta ut planteanalyser. Det er en del brukt i korndyrking i vårt område. De gir et mer nøyaktig øyeblikksbilde av næringsforsyningen av hva plantene får tak i av næringsstoffer i jorda. Derfor er det godt hjelpemiddelet for å avkrefte/bekrefte eventuelle mangelsykdommer.

I tabellen som jeg har hentet fra Ragnhild Rena i Landbrukstjenesten Midtre Hålogaland, har hun satt opp noen av de mest brukte artenes krav til pH og krav til næring.

Hvorfor blir jorda sur?

Det blir ført bort store mengder kalsium (Ca) ved avling og noe med nedbør. I nedbørsrike år kan tapet ved utvasking tilsvare 15 – 20 kg CaO per dekar og år. Plantenes opptak av kalsium og nedbryting av organisk materiale kan også senke pH. Bruk av mineralgjødsel er også med og forsurer jorda. Ett eksempel: En gjødsling med 15 kg N i mineralgjødsel vil alene kunne gi et årlig kalkbehov på 11-15 kg CaO-ekvivalenter per dekar. Dette gjør at vi må vi kompensere med tilførsel av kalk.

Kjennetegn på sur jord

De fleste vil oppleve at på sur jord vokser det dårlig, og at veksten nesten stopper opp . Plantene blir stående og sture, i de verste tilfellene avgår de med døden. Kalking av sur jord vil føre til en positiv forandring i den botaniske sammensetningen i enga. Ei gammel eng med lav pH vil bli dominert av grasartene svingel, kvein, hundegras og sølvbunke. Vi ser at også at surjordsplanter som trives på sur jord, vil utkonkurrere kulturplantene. Slike planter er for eksempel linbendel, åkerstemorsblomst og syre. Et stort innslag av disse plantene indikerer lav pH. Disse plantene kan også greie seg på jordarter med høyere pH dersom jorda har et høyt næringsinnhold. Det er spesielt lett å merke surjordssymptomer på byggplantene. Bladspissene visner, de eldste først, og bladslirene får rødfiolett farge (fosformangel). I tillegg vil røttene bli brune, tykke, krokete og sterkt forkrøpla.

Hvorfor skal vi heve pH i enga?

Kalk er først og fremst et jordforbedringsmiddel for å heve pH i jorda til ønsket nivå. Hva som er nedre pH-grense for å unngå surjordsskader avhenger av hvilken vekst vi dyrker, og delvis også av jordart. Kløver og andre belgvekster trives dårlig ved pH under 6. Gras kan tåle pH ned mot 5,5. Plantene tåler en litt lågere pH på myrjord enn på mineraljord. Myr har en stor bufferevne til å motvirke pH-endringer i forhold til sandjord.

De ønska bakteriene som sørger for nedbryting av organisk materiale trives best ved høg pH rundt 7. En pH rundt 6,0-6,5 vil være tilfredsstillende for både planter og mikroliv i jorda, og vil også være mest gunstig for at plantenæringsstoffene skal være plantetilgjengelig. Ved pH opp mot 7 og høyere kan vi få kjemisk binding av mange næringsstoffer spesielt mikronæringsstoffer, og faren for mangelsykdommer øker. Overdreven kalking er derfor uheldig.

En kort konklusjon om kalkbehov er at med pH under 5,5 bør det kalkes for å heve pH opp mot 6,0 eller mer. Med vesentlig gras trengs det ikke annet en vedlikeholdskalking når pH er mellom 5,5 og 6,0. Har vi kløver i enga, må pH ligge på 6 eller mer - det har vi sett også i et prosjekt vi har gående med Tine som vi kaller 10%-prosjektet (se ramme).

NLR Innlandet og Tine følger i dette flerårige prosjektet bøndene tett gjennom flere vekstsesonger. Hvor vi blant annet studerer jordprøver grundig. Og en del av de i bøndene som er med i prosjektet stiller seg spørsmålet om hvor kløveren blir av. Det vi ser er at pH for det første er såpass lav på enkelte skifter slik at kløver ikke vil trives der. I tillegg gjødsler mange av dem veldig kraftig, dermed vil kløveren ikke slå til på samme måte som i eng som gjødsles svakere. Ser vi i tabellen, så vil kløver ha en pH på over 6.

Jordart betyr den noe?

Det er stor variasjon etter blant annet jordart hvor mye kalk som trengs for å heve pH med for eksempel 0,5 enheter (fra 5,5 til 6,0). Men som et grovt gjennomsnitt på moldrik jord, kan vi regne med at det trengs 200 kg CaO-enheter. På sandjord kan vi grovt regne 150 kg CaO-enheter. Ved oppkalking av sur jord trenger vi en rask virkning, og kalktyper med god virkning allerede første år bør normalt foretrekkes.

Aktuelle kalktyper i vårt område er kalksteinsmjøl, grovkalk og dolomittkalk. Alle disse typene er tillatt i økologisk drift.

Vårkalking av åpen åker

Får du igjen jordprøver i høst/vinter og pH er lav, så fortvil ikke for du kan kalke til våren.

Ved vårkalking av åker er det to alternative nedmoldingsmåter:

• Pløying

• Nedmolding med harv av forskjellig type eller med slådd

Forskjellen på de to nedmoldingene er først og fremst hvor dypt kalken blir liggende. Vi tenker oss en sådd åker som blir harvet i vendeteiger. Der holder såkornet seg stort sett på samme sted som det ble lagt. Slik blir det også med kalk som blir moldet inn med såbedsharv. Med grubbere, skålgrubbere og skålharver blir kalken moldet inn i et tjukkere lag – 0-10/15 cm. Da vi får en rask virkning av kalken. Ved nedmolding med slådd vil kalken dras noe rundt, men stort sett blir den liggende der den ble spredd. Hvor tjukt jordlag en får kalk i avhenger av hvordan en kjører slådden, og om åkeren kun er pløyd først, eller om den også er slåddet en gang.

Med plogen blir jorda snudd helt rundt. Selv om plogveltene blir liggende oppå hverandre, vil mye av kalken lande på plogsåla. Det er derfor ikke å anbefale pløying på vanlig dybde, 20 – 25 cm. Kalken vil over tid vaskes nedover. Ved relativt grunn pløying etter kalking vil en til neste år kunne pløye dypere igjen, og dermed blande kalken i hele plogsjiktet.

Oppkalking og vedlikeholdskalking bør gjøres forskjellig

Ved oppkalking bør en blande kalken i området der såfrøet ligger. Vi vil derfor anbefale innblanding av kalken med slådd eller tyngre harver. Ved vedlikeholdskalking står en friere mellom plog og slådd/tyngre harver til nedmolding. Traktor og kalkvogn er ofte tungt, og spesielt skadelig er selvsagt dette verst når jorda fortsatt er i blauteste laget. Det er grunnen til at vi ofte ser sporene etter kalkvogna i den kommende sesongen. Resultatet av det blir avlingstap i sporene. Er en redd for pakkeskader kan det være fornuftig å kjøre relativt djup jordarbeiding etter at kalkvogna har kjørt over. Plog, skålgrubbere og skålharver vil ofte gjøre tilstrekkelig jobb etter kalking for å forhindre avlingstap.

Kalking av varig grasmark

I omløp med kortvarig eng er det mest praktisk å ta kalkinga i åpenåker. Noen har varig grasmark og da må vi vurdere kalking på overflata. I eng-/beiteperioden får vi forsuring hovedsakelig i de øverste 5-10 cm, og det er også i det samme sjiktet overflatekalkinga har effekt.

Forsøk der pH er registrert i ulike jordsjikt viser at nedvaskinga av kalk er relativt begrensa i eldre/varig eng og beite. I motsetning til åpenåker har vi her ei tett og varig rotmasse, og samtidig vil behovet for pH-regulering som nevnt være størst i det øverste sjiktet.

Vi anbefaler mindre mengder ved overflatekalking enn på åpen åker, særlig når det kalkes om våren. Først og fremst er dette fordi vi er redd for belegg som kan føre til vraking av beite, eller at vi drar med kalk i silolegginga. Når det er sagt så kalker vi i hovedsak før veksten har starta opp, og da er nok faren for kalk på bladverket liten. Men et annet og viktig poeng er at mindre mengder oftere vil være gunstig både for å få jevn pH og mineralinnhold i fôret. Vi anbefaler da omkring halv mengde av åpenåker kalking.

Prøver på eldre/varig grasmark

På eldre/varig grasmark er det aktuelt å ta egne prøver av jordsjiktet ned til 5-10 cm, og du bør ta med analyse av magnesium (Mg), med tanke på eventuelt behov for dolomittkalk for å forebygge graskrampe hos dyra. Graskrampe oppstår når forholdet mellom kalium og kalsium/magnesium blir for stort. Dette vil si at graset tar opp for mye kalium i forhold til kalsium og magnesium. Under visse omstendigheter er det større fare for graskrampe. Dette er ved redusert energiopptak, høyt innhold av protein i fôret, dårlig vær ved beiting, brunst, stort opptak av nitrogen og lavt innhold av natrium i fôret. Det er generelt størst fare for graskrampe om våren ved beiteslepp.

Med tanke alle de fordelene som er nevnt så er min konklusjonen og påstand at kalking av eng og beite er lønnsomt. Forsøk og praksis viser at verdien av meravling er høyere enn kostnaden med kalking.

Kilder:Ragnhild Renna, Oddbjørn Kval – Engstad, www.Kalk.no