Muligheter i kjøtt

Storfekjøtt er i den gunstige posisjon at både markedet og landbruksmyndighetene vil ha mer. Nå er det opp til næringa å utnytte mulighetene i kjølvannet av endringene i kvalitetstilskuddet. Mange melkebønder kan med noen tilpasninger tjene mer på kjøttproduksjonen sin.

Tre kroner tillegg i klasse O og sju kroner i klasse O+ vil stimulere til levering av tyngre NRF-okser. Det er klar sammenheng mellom slaktevekt og klasse og siden kvalitetstilskuddet ble introdusert har trenden vært høyere slaktevekter og bedre klassifisering på NRF. Baksiden av medaljen er at andelen overfeite slakt har økt. Utfordringen blir dermed å fôre oksene tyngre uten at de blir for feite.

...Regjeringen bør intensivere arbeidet med å øke den norske storfeproduksjonen ut fra et klimaperspektiv.

Faren med den nye innretningen på kvalitetstilskuddet er at det kan stimulere til økt kraftfôrforbruk. Andelen kraftfôr i okseoppdrettet er allerede høy, selv om både forsøk og praksis har vist at oksene kan klare seg med lite kraftfôr bare de får fri tilgang til energirikt surfôr. Ut fra et ressursperspektiv er det synd at svært kraftfôrintensiv fôring i mange tilfeller kan lønne seg økonomisk.

Bruksdyrkrysning er sikker vei til økte kjøttinntekter på melkebrukene. En krysningsokse (NRF x Charolais) vil øke slakteoppgjøret med anslagsvis 4 500 kroner. Blir det ei kvige er det et utmerket mordyr i spesialisert produksjon som det vil bli økende etterspørsel etter. De som har forutsetninger for det bør tenke på muligheten av å etablere en liten ammekubesetning i kombinasjon med melkekubesetningen. Ved nybygg vil det for mange lønne seg inntil videre å bruke deler av arealet til storfekjøttproduksjon framfor å kjøpe rådyr melkekvote.

Det er godt dokumentert at produksjon av storfekjøtt i kombinasjon med melk er langt mer klimasmart enn spesialisert kjøttproduksjon. Derfor er det viktig at potensialet til storfekjøttproduksjon på melkebrukene utnyttes maksimalt. Men vi må ha flere tanker i hodet samtidig og erkjenne at vi aldri vil klare å dekke det norske markedet uten en kraftig økning i ammekutallet. Klimamessig er dette gunstig fordi norsk produksjon innebærer mindre klimagassutslipp enn import.

Det er ikke vanskelig å være enig med direktør Petter Hans Brubakk i NHO Mat og Drikke når han i Nationen uttaler at Regjeringen bør intensivere arbeidet med å øke den norske storfeproduksjonen ut fra et klimaperspektiv. Avgift på rødt kjøtt og redusert produksjon i Norge, vil være ei gavepakke til eksportinteressene i andre land og en bjørnetjeneste for klimaet. Hvis kjøttforbruket skal reduseres må det ut fra et klimaperspektiv gå på bekostning av importert vare.

Det blir spennende å se om bedre økonomi i storfekjøttproduksjonen vil øke interessen for sterkere vekting av kjøtt i avlsmålet. De grep Geno-styret nå har tatt med økt vekting av slakteklasse i kjøttindeksen vil snu tilbakegang til framgang for denne egenskapen. Både samvirke mellom egenskaper og GS gir i realiteten større avlsmessig framgang for kjøtt enn vektingen tilsier, men spørsmålet er om det er nok.

Men i all positiv omtale av mulighetene som åpner seg for økt norsk storfekjøttproduksjon er det grunn til å rope et varsko. Hvis denne produksjonen går i retning av å bli mer kraftfôrintensiv og mer avhengig av import av fôrmidler er det ikke bærekraftig. Det er kun gjennom å utnytte grasressursene og i større grad lokalisere produksjonen der de ledige grasarealene er at vi kan oppnå langsiktig legitimitet for norsk storfekjøttproduksjon.