Bare 14 prosent er kvinner

En av grunnene til at hun valgte å se på kjønnsfordelingen i landbruket er at kun 14 prosent av landets registrerte bønder er kvinner, til tross for at odelsloven lenge har vært likestilt.

– Det er viktig for meg å understreke at ingenting er svart-hvitt. Men det er en vanlig oppfatning at kvinner og menn er forskjellige. Det jeg har funnet i mine undersøkelser er at det hersker en utbredt oppfatning om at egenskapene som skal til for å drive en gård er medfødt, sier Heggem.

Gjennom sin forskning har hun sittet ved mange kjøkkenbord på gårder rundt om i landet. Her har hun stilt foreldregenerasjonen spørsmål om hvilke tanker de har om hvem som burde overta gården etter dem.

– Jeg fant ting som ikke overrasket meg, som oppfatningen av at guttene har et slags traktorgen. Mange vurderer det å kjøre traktor som så viktig at de mener sønnen må være best egnet til å overta gården. Samtidig gjorde jeg nye og mer interessante oppdagelser.

Avgjørende forskjeller

I dag er målet fra offentlig hold lik kjønnsmessig fordeling av landets registrerte bønder, og Heggem undret seg på hvordan tallet 14 prosent likevel har holdt seg stabilt det siste tiåret. Dette måtte hun undersøke.

– Er dette vår siste gjenværende skanse hvor kvinnene har blitt stående utenfor? Hvorfor er det ikke flere damer som velger å ta over gårdene sine? Resten av verden er i bevegelse, så hvorfor står vi stille i landbruket, var mitt spørsmål. Og da hjalp det ikke å se på statistikker, jeg måtte ut og snakke med folk og gå i dybden, forklarerer hun.

At menn og kvinner oppfattes som forskjellige er ikke nødvendigvis et problem, mener Heggem. Det kan også ses som en styrke. Det viktige er hvordan vi håndterer og verdsetter forskjelligheten.

– Det er hvordan vi alle vurderer disse forskjellene som er utfordringen. Spesielt hos foreldre som skal gi gården videre. Det jeg fant, var at det avgjørende er hvilke egenskaper foreldrene anser som viktige i driften av gården. De som syntes at traktorkjøring var den viktigste egenskapen, var også mest opptatt av at sønnen burde overta. De som legger mer vekt på andre sider ved driften, var mer positivt innstilt til at datteren kom til å lære seg å kjøre traktor også, forklarer Heggem.

Den sistnevnte gruppen foreldre er dessuten også mer åpen for å legge om driften av gården for å tilpasse seg den kommende generasjons interesser.

– Det gjør det selvfølgelig også lettere for en datter å ta over. De forventningene du oppfatter fra foreldrene dine gjør naturlig nok noe med din egen oppfatning.

Den usynlige bonden

Vi bør alle gå i oss selv og ta en kikk på våre egne holdninger, mener Heggem.

– De sitter dypt i oss gjennom generasjoner, og selv om det ikke er vondt ment, kan disse stå i veien for utviklingen vi ønsker. Det som må til er en bevisstgjøringsprosess.

Hun tror dessuten at damer kan stå i veien for seg selv når det gjelder å overta gården.

– Mange har nok en oppfatning av at de ikke har egenskapene og interessene som skal til for å drive gården videre. Mange har valgt en utdannelse som de tror ikke vil passe inn på en gård. Men det nye, multifunksjonelle landbruket gjør at mange nå vender tilbake til gårdene etter endt utdannelse og kan bruke kompetansen sin der. Hos denne gruppen vil utdannelse og kreative egenskaper naturlig nok trumfe traktorgenet.

Hun synes det vil bli spennende å se om de nye mulighetene i landbruket kommer til å bringe flere damer inn i bondeyrket. Kanskje er det motsatt.

– Under mitt arbeid gjorde jeg en spennende oppdagelse: Jeg fant at det var en signifikant sammenheng mellom alternativ drift og at døtrene blir vurdert som kompetente til å overta gården. De foreldrene som hadde lagt om til for eksempel inn på tunet-virksomhet var klart mest positive til at døtrene kunne overta, forteller Heggem.

For å finne denne sammenhengen måtte hun basere seg på landbrukseiendomsregisteret, da alternativ gårdsdrift kan befinne seg i en situasjon der de ikke mottar subsidier, og derfor ikke er registrert i produksjonsregisteret. Dette er kanskje også en del av forklaringen på hvorfor antall damer oppført i produksjonsregisteret holder seg lavt, siden det ofte er damer som står for den alternative gårdsdriften, mener hun.

– Kvinner har tradisjonelt i landbruksforskningen blitt sett på som den usynlige bonden. Nå som vi helst skulle hatt henne opp og frem, er vi i ferd med å gjøre den samme tabben om igjen og gjøre henne usynlig på nytt ved å ha fokus på produksjonsregisteret. Mange kvinner gjør en stor innsats i ressursforvaltning og kunnskapsformidling på gårdene i dag, men de faller igjen utenfor landbruksstatistikken ved å ikke nødvendigvis drive tradisjonelt landbruk, påpeker Heggem.

Hvem definerer bonden?

Det store spørsmålet blir: Hvem er bonde og hvem er ikke bonde? Det trenger ikke være mye som skiller om en gård mottar subsidier eller ikke. - Hva vil dette ha å si for bondeyrket i fremtiden, spør Heggem.

– Det er jo et paradoks, spesielt når bøndene blir oppfordret til å tenke nytt og kreativt i gårdsdriften. Dermed faller mange av disse utenfor systemet. Det virker i alle fall ikke som om dette slår ut til damenes fordel.

For å få flere damer inn i landbruket, tror hun det er viktig med både bevisstgjøring og verdsetting av egen kompetanse.

– Det er viktig å skape en sosial arena for damer, som for eksempel traktorkurs for damer, som ble holdt av Bondelaget i Rennebu. Men enda viktigere er det at damer klarer å se at deres kompetanse er verdifull for gårdsdriften. Og foreldre må bli flinkere til å verdsette ulike egenskaper hos arvtakerne, påpeker Heggem.

Nå drømmer hun om å forske videre på odelsgenerasjonen, de som skal ta over.

Hvilke tanker har de om å ta over gårdene og føre landbruket videre inn i en ny tid? Det ville gitt oss ny og verdifull kunnskap om hva landbruket trenger i fremtiden, avslutter Heggem.