Dyrevelferd og helse

Dyrevelferd handler kort fortalt om dyrets tilstand i sitt forsøk på å mestre omgivelsene. Det dreier seg altså om det enkelte individets møte med omgivelsene. Omgivelser vil bestå av både de fysiske fasilitetene og de andre medlemmene av «flokken». Dyras primærbehov består av uhindret tilgang til fôr og vann, frisk luft og tilstrekkelig plass og hvile.

Sjøl om livet i løsdriftsfjøset er «friere» enn båsfjøset, innebærer det altså en større grad av konkurranse for det enkelte individet. Dyra i et båsfjøs er forhindret fra å ta del i denne konkurransen. Alle typer konkurranse vil alltid ha sine vinnere og sine tapere. For også å gi taperne en sjanse til å henge med, er det viktig å utforme løsdriftsfjøset mest mulig optimalt.

Kubygg-prosjektet (2005 til 2011) fant at løsdrifter under 30 kyr hadde lavere ytelse enn båsfjøs, mens løsdrifter over 45 kyr hadde høyere ytelse. Det var spesielt yngre kyr, som ofte er nederst på rangstigen, som hadde lavest ytelse i de mindre løsdriftsfjøsene. Mobbing av lavt rangerte kyr kan være et problem. Prosjektet avdekket videre at sammenhengen mellom størrelse på løsdrift og ytelse forsvant når en tok hensyn til areal per dyr, separasjonsbinger, blindganger, fôr-/vanntilgang og ventilasjon. I mindre løsdriftsfjøs er det viktig at dette optimaliseres. Dette er spesielt en stor utfordring ved ombygging av båsfjøs slik det ofte gjøres ved besetninger mindre enn om lag 30 kyr. På grunn av en høy kostnad for de første plassene i et løsdriftsfjøs (etablering av mjølkesystem, fôring og utgjødsling), samt at gjenbruk av eksisterende bygningsmasse vil bety økonomisk sett mer for små enn for store prosjekter, er konsekvensen mange ganger at små løsdriftsfjøs (<30 kyr) er et ombygd båsfjøs der det ikke ble tilstrekkelig plass, det ble blant annet blindganger i stedet for rundgang. Et større løsdriftsfjøs (>30 kyr) er langt oftere bygd nytt fra bunnen av. Når vi veit at en uheldig ombygning av båsfjøs til løsdrift kan føre til fjøs med dårlig dyrevelferd, lav produksjon og mer sjukdom, er det altså en reell størrelsesfaktor her som ikke i seg sjøl skyldes løsdrift, men som det må tas hensyn til.

For å lykkes med løsdriftsprosjektet sitt er det altså tvingende nødvendig å sørge for at løsningen gir god dyrevelferd. Utfordringen er at det i praksis er mer krevende å få god dyrevelferd ut av et lite ombyggingsprosjekt enn et stort nybyggingsprosjekt. Har en fokus på dyrevelferd lar det seg imidlertid gjøre uansett størrelse.

Data fra Kukontrollen viser også at forekomsten av kalvesjukdommer er to til tre ganger høyere i løsdriftsbesetninger sammenlignet med båsfjøs. Dette henger sammen med at norske løsdriftsfjøs er nesten dobbelt så store i snitt som båsfjøsene. I større fjøs vil det typisk være spedkalv hele året som kan oppformere smittestoffer, mens det i mindre fjøs med konsentrert kalving vil være et naturlig brudd i smittekjeden. Kalveoppdrettet blir også mer krevende i større løsdriftsfjøs på grunn av at økt besetningsstørrelse fører til økt smittepress. Problemet løses stadig oftere ved at kalvene flyttes ut av fjøset. Dette kan også være et argument for en oppdeling av prosjektet.

Økonomi

En investering er definert som en utgift som forventes å føre til en fremtidig avkastning. Grunnen til å investere er altså å tjene penger, og det slik at en får mest mulig ut av innsatt kapital og eget arbeid. I en investeringsanalyse er det hovedsakelig investeringens størrelse, det årlige overskuddet, brukstid og rentekravet som er faktorene en kan spille på. En stor investering gir ofte en lavere pris for eksempel per kuplass eller kvadratmeter, men den totale kostnaden for prosjektet kan gjøre at gjeldsbelastningen blir for høy i forhold til overskuddet fra produksjonen. En løsning er å dele investeringen i flere mindre delprosjekter som handles inn over tid. En annen løsning er å forsøke å få ned kostnaden ved å kjøpe brukt utstyr, velge enklere løsninger (for eksempel mjølkestall i stedet for robot) eller ved egeninnsats. I det årlige overskuddet (inntekter minus kostnader) ligger også forhold som dyrehelse, dyrevelferd, arbeidstid, tilskudd og fôrkostnader. God kostnadskontroll og en størst mulig inntekt av produksjonen år etter år er en nødvendig forutsetning for å kunne foreta en langsiktig investering.

Oppdelt investeringsanalyse

Om en finner at den totale investeringen blir for stor, kan en prøve å finne de delene av produksjonen som bidrar med det største overskuddet, og først og fremst bygge/investere rundt disse. En mer oppdelt investeringsanalyse vil ofte gi som svar at lønnsomheten er god for å bygge for eksempel til mjølkekuene, mens en må finne rimeligere løsninger for en del andre funksjoner for å få ønsket lønnsomhet ut av det aktuelle delprosjektet. En løsning kan derfor være å bygge en ny og rasjonell «mjølkekuhall», mens en for eksempel utnytter eksisterende bygningsmasse for andre funksjoner som bidrar mindre til det årlige overskuddet.

Det vil også være god lønnsomhet i å ta ut en restverdi av gammel bygningsmasse (= økt brukstid) før denne avskrives helt og kanskje fjernes på sikt. En bør også ta med hele gårdens driftsapparat i betraktningene. Norge har en mangslungen geografi med skog, fjord og fjell som i mange tilfelle fører til en vesentlig økning i transportkostnader og klimautslipp. Også de utendørsmekaniske spørsmålene, herunder nødvendig areal for fôr- og spredeareal må finne sin løsning.

Arbeidsmiljø og effektivitet

Bygninger skal ikke bare bidra til god dyrevelferd, men det stilles i dag også andre krav til effektivitet og arbeidsmiljø i et bygg sammenlignet med tidligere. Dette skyldes spesielt at Norge er et høykostland med et høyt kostnadsnivå i forhold til inntektene fra mjølk/kjøtt. Dette oppleves som at effektiviteten kommer under press.

Effektivitet er definert som verdiskapning delt på ressursbruk. Alt som bidrar til å gjøre verdiskapningen større eller ressursbruken mindre gir dermed per definisjon en større effektivitet. Ved en stor investering skjer det gjerne et stort effektiviseringsløft på en gang, mens en ved en oppdelt byggeprosess kan få flere mindre effektivitetsløft som likevel i sum over år kan gi en like stor effektivisering.

Verdiskapningen uttrykkes gjerne i form av kroner, enten totalt eller per en eller annen enhet – for eksempel per kg mjølk. God helse eller god tilvekst vil kunne være en del av verdiskapningen, noe som gjør at en satsing på god dyrevelferd og god dyrehelse (som begge bidrar til god produksjon) også kan bidra til økt effektivitet.

Ressursbruk kan også omregnes og uttrykkes som en pengeverdi. Innsatte ressurser kan være arbeid, logistikk, rekvisita, bygg, inventar og mekanisering. Arbeid verdsettes ofte ut fra medgått tid og en timespris (eventuelt en alternativ verdi). En stadig høyere norsk timespris bidrar til et effektiviseringsjag, og har i praksis gjort at det, sett over tid, har blitt en relativt liten arbeidsstokk tilgjengelig på den enkelte gården. Færre mennesker på hver gård kan gjøre landbruket mindre fleksibelt så sant det ikke løses med en eller annen form for mekanisering/automatisering eller annen organisering.

Kartlegg hva som gir mindre ressursbruk

For å finne fram til et effektivt bygg, må en derfor kartlegge hva og hvem som bidrar til redusert ressursbruk (kostnadsdriverne, tids- og energityvene), samt hvilke tiltak som bidrar til en økt verdiskapning. Spørsmålet er deretter hva slags tiltak en setter inn for å håndtere disse. Ved eksisterende bygningsmasse må en ofte gjøre en prioritering for deretter å jobbe med det en får gjort noe med. Ved nybygging må en forsøke å fjerne flest mulig av disse tids- og energityvene før bygget reises.

Flere studier viser at arbeidstid brukt per ku per dag, mekaniseringskostnader og totale byggekostnader per kvadratmeter avtar med økende besetningsstørrelse, men flater for løsdrift ut ved omkring 50 kyr. Målt per dyreenhet eller per kg mjølk kan det altså lønne seg med større enheter, men en må likevel ha tilgang til det totale arbeidskraftbehovet. Effektiviseringsgevinsten blir også stadig vanskeligere å hente ut etter hvert som besetningsstørrelsen øker. Ulike gårder vil også ha svært ulike utgangspunkt. For noen vil det på kort sikt innebære en stor nok effektiviseringsgevinst å gå fra et tungdrevet lite båsfjøs til et lettdrevet båsfjøs med noen plasser ekstra, for andre kan løsningen være å gå fra et båsfjøs til et enkelt løsdriftsfjøs med brukt fiskebeinstall, mens det for andre vil være naturlig å gå fra et mellomstort løsdriftsfjøs til robot. Skal en få med seg de 5 500 båsfjøsbesetningene vi fortsatt har i Norge, må det vises respekt for forskjelligheten i de ulike prosjektene.

Velges det en strategi der det skal bygges ut i flere trinn over tid, må en sørge for å bygge delprosjekter som ikke stenger for seinere trinn, eller som må fjernes for å få plass til etterfølgende trinn. Skal en lykkes med «bit for bit- strategien» må det lages en god og tilstrekkelig langsiktig strategisk plan med ulike delmål. Det er også viktig å være litt åpen for ulike løsninger på ulike trinn. Om en forutsetter «uten robot blir det itt’no», er det stor fare for at lønnsomheten uteblir. Klarer en å tenke prosess, kan kanskje robot bli «belønningen» i trinn 2 eller 3?

Eksemplet på «bit for bit-prosess»

Et eksempel på en trinnvis byggesak kan starte med det som var et gjennomsnittlig stort båsfjøs fram til årtusenskiftet, nemlig 15 kyr. Det første en må gjøre er å foreta en skikkelig ressursgjennomgang før en lager en langsiktig plan for videre drift på gården. Det første byggetrinnet kan for eksempel bestå av at en bygger en hall for løsdrift på talle med brukt tandemstall og 25 kyr. Samtidig kjøpes kvote og en rekrutterer egne dyr for å redusere smittepresset. Fôr, spredeareal og maskinpark må også vurderes. «Gamle-fjøset» (isolert) brukes til kalv, låven bygges om til sinku og kviger. Permanente driveganger etableres mellom ulike avdelinger og bygg, og bidrar til bedre logistikk enn mange som har «alt» innenfor fire vegger. Mjølkekuhallen er bygd med yttermål som passer for tre rader liggebås, noe som gjør at neste trinn kan være å støype inn gulv og liggebås for 30 kyr. Hallen kan seinere bygges på i lengden for flere dyr, mens siste trinn er mjølkerobot og 60 kyr. Luftegård i tillegg til beite gir fleksibilitet, ikke bare ved dårlig vær, men også i endringsperioder. Drivegangen som etableres brukes også mye i internasjonal mjølkeproduksjon. Planløsningene som baseres på drivegang går gjerne under samlebetegnelsen H-plan, og nyttes også ved besetningsstørrelser på mange tusen dyr. Potensialet ved trinnvis utbygging er dermed nærmest uendelig.