Hvordan virker mangel inn på fruktbarheten

Det er særlig sporelementene (mikromineralene) selen, jod og kobber som det kan bli mangel på i mange fôringssituasjoner. Risiko for mangel varierer rundt omkring i landet avhengig av mengde sporstoffer i jordsmonnet. Mangel kan gi ulike utslag i forhold til fruktbarhet. Utsatt pubertet hos kviger, forsinket igangsetting av brunstsyklus etter kalving, brunstmangel, omløp og eggstokkcyster er eksempler på negative effekter på fruktbarheten. I tillegg kan aborter og dødfødte og svakfødte kalver opptre ved visse mangeltilstander. Studier viser at mikromineralenes innvirkning på fruktbarhet er hovedsakelig indirekte ved at mangel har følgende effekter:

• Negativ innvirkning på vommas mikroflora.

• Reduksjon av enzymaktiviteten som i neste omgang har en hemmende effekt på syntesen av hormoner og energi- og proteinomsetningen.

• Negativ innvirkning på celler og celledelingen i reproduksjonsorganene og i fosterutviklingen

• Sporelementer og vitaminer bidrar til å beskytte alle kroppens cellemembraner ved antioksidativ effekt. Denne mekanismen svekkes ved mangel.

Ulike effekter på fruktbarheten ved mangel på de forskjellige sporelementer og vitaminer fram går av tabell 1. Tabellen viser også når mangel vanligvis opptrer og samspill mellom sporelementer/vitaminer.

Hvilke dyregrupper trenger tilskudd?

Kraftfôr er tilsatt mineraler og vitaminer. Mengde vitaminer og mineraler i grovfôr varierer, både geografisk og i forhold til høstemetode og lagring (se tabell 1). Dyr som får små mengder kraftfôr trenger derfor ekstra tilskudd for å dekke sine behov. Dyregrupper og fôrrasjoner der tilskudd er nødvendig er følgende:

• Kalver og ungdyr

• Sinkyr og kviger de siste 6-8 uker før kalving

• Lavtytende kyr som får mindre enn ca. 4 kg kraftfôr daglig

• Kviger og kyr i ammekuproduksjon

• Dyr som får stor andel hjemmeavlet kraftfôr uten tilsetning

• Ved utstrakt bruk av alternative fôrmidler som for eksempel poteter, mask, drank, brød eller annet matproduksjonsavfall

Viktig til sinkyr og kviger

Viktigheten av å gi tilskudd til sinkyr og kviger i god tid før kalving må understrekes, fordi dyra skal stå rustet til en ny laktasjon med optimal dekning. I tidlig laktasjon vil mjølkekyr tildeles store nok mengder kraftfôr til behovsdekning. Men selenbehovet kan være kritisk. Selen er et sporstoff som er svært viktig i forhold til styrking av immunforsvaret og forebygging av infeksjoner i den første perioden etter kaving. Dyra er avhengig av å få tilført selen flere uker før sporstoffet er virksomt i kroppen. For å sikre dekning etter kalving må dyra derfor tilføres selen 6-8 uker før kalving. Dersom en er i tvil om tilskudd trengs eller en har mistanke om mangel hos dyra, bør en kontakte veterinær for prøvetaking. Blodprøve er det sikreste for å analysere status og eventuelle behov for tilskudd. Det er flere laboratorier som utfører blod­analyser på de vanligste sporstoffene.

Hvilken tildelingsform passer best for mine dyr?

Alle kyr og kviger bør ha tilgang til saltslikkesten, både inne og ute på beite. Dette er først og fremst for å dekke saltbehovet. Saltslikkesteinen dekker også noe av behovet for andre mikromineraler, men det anbefales andre tilskudd i tillegg. Det finnes flere tildelingsformer for mineraler og vitaminer i tillegg til saltslikkestein: Mineralblandinger i form av pulver, pellets, bøtte, blokk og mineralstein, vom-boluser og gjødsling med spesialgjødsel. Driftsforholdene i den enkelte besetning vil være avgjørende for hvilken metode som er mest praktisk og sikker. Tabell 2 gir en oversikt over de ulike måter å dekke tilskuddsbehovet på.

Bruk av mineralbolus

En mineralbolus eller vombolus består av en kapsel som legges ned i vomma på dyret, og gradvis løses opp og frigjør mineraler over en viss tidsperiode. Bolusen legges bak på tungerota ved bruk av en inngiver, sånn at dyret svelger den. Den angitte virketida til bolusene varierer, men for de fleste av de som selges i Norge, oppgis det at de gir tilførsel av mineraler i ca. seks måneder. Det finnes boluser både til voksne dyr og til ungdyr. Det er et stort utvalg av mineralboluser til storfe på det internasjonale markedet. De siste årene har imidlertid interessen for mineralboluser til storfe vært økende her i landet. Ut fra det vi kjenner til er det per i dag Akselsens Agenturer/VetPharma (selger boluser fra produsenten Agrimin), Animax, Locavore og Felleskjøpet som selger boluser til storfe i Norge. Alle leverandører i Norge leverer boluser som inneholder sporelementene kobolt, kobber, selen og jod. Noen av dem inneholder andre sporelementer (f.eks. sink) og fettløselige vitaminer (A, D og E) i tillegg.

Leverandøren angir dosering, virketid og nedre vektgrense ved bruk av bolus på ungdyr. Det anbefales å gå inn på hjemmesida til leverandøren for å få utfyllende informasjon om de ulike typer boluser. Veterinæren din kan også gi nyttig informasjon om behov for og bruk av bolus og andre tilskudd.

Dyra utsettes for et visst stress og en skaderisiko ved nedleggelse av bolus. Uforsiktig/ukyndig nedlegging kan i verste fall resultere i at dyra får skader i svelget, eller at bolusen havner i luftrøret så dyret blir kvalt. For å unngå skader er det viktig å være forsiktig, bruke riktig teknikk og en inngiver som er beregnet for den aktuelle bolustypen.

Fordelen med mineralbolus er først og fremst at man har god kontroll på at alle dyra får sin rasjon. Ved andre tildelingsmåter (pulver, blokk og lignedne) kan det bli stor variasjon i opptaket per dyr, og dermed kan noen få for lite og andre for mye. For mange besetninger, både i mjølkeproduksjon og ammekubesetninger, kan bruk av bolus derfor være en praktisk og hensiktsmessig måte å forebygge mangler på og å sikre god fruktbarhet og helse på dyra. Sjuke dyr (alvorlig mangel) trenger som regel behandling med spesielle legemidler. I slike tilfeller vil bolus eller annet fôrtilskudd ikke være nok, og en må kontakte veterinær for behandling og tiltak.

Husk forgiftningsfaren!

Kobber og selen i for store mengder kan gi alvorlig forgiftning hos storfe. Forskjellen på behovet og det nivået som kan gi forgiftning er relativt lite. Man skal derfor være forsiktig med å gi flere former for tilskudd samtidig, og en må vurdere den samlede mengden dyra får i seg. Hos storfe er det særlig selen som kan gi forgiftning dersom en er uforsiktig med tilførte mengder gjennom kraftfôr og flere typer tilskudd. Forgiftningsfaren for kobber er særlig aktuell i områder med mye kobber i jorda. I slike områder må en være ekstra forsiktig med store mengder tilskudd. Søk råd hos lokal veterinær eller fôringsrådgiver vedrørende slike geografiske variasjoner.