Prosjekt i Namdal

I Norsk Landbruksrådgiving Namdal har vi i prosjektet «Aktive bønder – framtidas leilendinger?» gått inn i en del problemstillinger omkring dette og sett litt på noen konsekvenser. Vi har i prosjektet jobba med fire namdalskommuner: Grong, Overhalla (innlandskommuner) samt Nærøy og Vikna (kystkommuner). Utvikling i leiejordandel i disse kommunene varierer en god del. Overhalla hadde 12 prosent leiejord i 1989 og 32 prosent i 2010, Vikna hadde 34 prosent i 1989 og 41 prosent i 2010.

Intervju av utleiere

For å finne ut litt mer om leieforholdene, har vi intervjuet vel 180 utleiere av dyrkajord i disse kommunene. De har blant annet svart på om det er aktuelt for dem å selge jorda, og relativt få (12 prosent) sier at dette kan være aktuelt. Det er derfor grunn til å anta at auken i andel leiejord vil fortsette, og det er vel liten grunn til å anta at tempoet blir mindre.

Måling av kjøreavstander

I prosjektet har vi tatt for oss alle gårdene i disse kommunene som driver aktivt og målt avstanden mellom driftssenteret og alle skiftene som drives, både egen og leid jord. Gjennomsnittlig kjøreavstand fra driftssenteret på gården til leiejorda varierer mellom ca. 3 km i Overhalla til vel 4 km i Grong, men også til egen jord kjøres det; gjennomsnittlig 0,8 km i Overhalla og 1,5 km på Vikna.

De lengste kjøreavstandene vi har funnet er vel 40 km til leiejord, men også 20 km til egen jord.

Disse avstandene er ei utfordring først og fremst i grovfôrproduksjon. Her skal avlinga transporteres fra jord til fjøs, og gjødsel skal kjøres andre vegen. Både avling og gjødsel består i hovedsak av vann; så vi driver egentlig og kjører mest vann fram og tilbake langs vegene.

Regnskapsanalyser

For å belyse dette nærmere har vi kjørt regnskapsanalyser på 30 bruk med grovfôrproduksjon for å finne reell grovfôrkostnad, og har sett på sammenhenger mellom grovfôrkostnad og transportavstand. Vi har beregnet en selvkost på grovfôret som i tillegg til variable kostnader inneholder alle maskinkostnader, lagerkostnader og eget arbeid. Analysene viser at gjennomsnittlig selvkost på grovfôret på alle bruka i 2012 var kr 3,99 pr. FEm det vil si i overkant av kraftfôrpris.

Videre kan vi se på arealtilskuddet til grovfôrproduksjon som en nedskrivning av grovfôrkostnaden. I vårt område som ligger i sone 5 for arealtilskott var tilskottet kr 426 pr. dekar, som tilsvarer vel ei krone pr. FEm for et gjennomsnittlig avlingsnivå i distriktet. Egenprodusert grovfôr kan da i snitt bli ca. ei krone billigere pr. fôrenhet enn kraftfôr.

Bak slike gjennomsnittstall vil det være store variasjoner, og noe av grovfôret vil derfor ha en pris som er betydelig lavere enn kraftfôrpris, og noe av grovfôret vil tilsvarende være betydelig dyrere enn kraftfôr.

Transportkostnader gjør store utslag

Transportkostnad kan gjøre store utslag her. Kostnaden vil variere mye, fordi forskjellige bruk i ulike situasjoner har ulike utgangspunkt:

• Hvor lange avstander må fôret/gjødsla transporteres?

• Ligger arealene samla sjøl om avstanden er stor?

• Hva slags utstyr disponeres – blir det behov for investeringer i nytt utstyr dersom nye arealer skal tas i bruk eller kan en håndtere det med utstyr en allerede har?

• Hvilken pris er det riktig å regne på arbeidskraft – brukes innleid arbeid til en kjent timepris, eller brukes egen arbeidskraft som eventuelt har en alternativ verdi?

20 – 100 kr pr. km og dekar

Transportkostnadene vil derfor variere mye mellom bruk, men vi mener ut fra analysene at vi har god dekning for å si at transportkostnaden for de fleste vil ligge mellom 20 kr og 100 kr pr. km og dekar, eller mellom 5 øre og 25 øre pr. km og FEm med et gjennomsnittlig avlingsnivå på 400 FEm pr. dekar. Her er alle kostnader innrekna; både maskinkostnader inklusive kapitalkostnader og eget arbeid prissatt til kr 200 pr. time. Vi har sett at de som har lange transportavstander naturlig nok tilpasser seg slik at de oppnår de laveste kostnadene pr. km i dette bildet.

En vanlig tilpasning vil være at jo lenger transportavstanden er, dess mer er det å spare på å kjøre med store lass. Blir avstandene lange nok vil innleie av lastebiltransport være billigere enn å kjøre med traktor.

Eksempler på tilpasninger

Valg av mekanisering for ­fôrtransport

Ei moderne lessevogn med 35–40 kubikkmeter kapasitet kan inneholde gras som tilsvarer 8 – 9 rundballer. En stor rundballehenger for traktor tar ca. 18 baller. Transport med lastebil/tømmerbil gjør det mulig å kjøre 32–40 baller pr. lass. Ei sammenligning mellom disse alternativene er lagt inn i figur 1.

I figuren er det kun lagt inn marginale kostnader på traktor, lessevogn og rundballehenger; 200 kr pr. time i pris for eget/leid arbeid, dieselforbruk kr 100, slitasje og vedlikehold kr 60 pr. time. Avskrivninger og renter er ikke tatt med. Det må absolutt tas med dersom det ene alternativet utløser behov for ei investering. Leie av lastebil er lagt inn med reell leiepris.

Med disse forutsetningene blir transportkostnaden mest gunstig for lessevogna inntil ca. 3 km, rundballehengeren inntil ca. 20 km, og innleie av lastebil blir billigst over 20 km

Hvor langt kan en kjøre husdyrgjødsel?

Tilsvarende er det vist et eksempel som viser transport av husdyrgjødsel med de samme grunnforutsetningene som ovenfor; marginale kostnader på eget arbeid, traktor og gjødseltank, ingen avskrivninger og leid lastebiltransport med reelle priser ved innleie (se figur 2).

Figur 2 viser at leid lastebil kan bli noe billigere enn egen transport, men det forutsetter at bilen kan kjøre til et mellomlager. Dersom en ikke har det, må eventuell investering i gjødselkum legges inn i tillegg.

Gjødselverdien av husdyrgjødsla kan ved vanlig grasgjødsling i Trøndelag ligge på 40–50 kr pr. tonn. Dette tilsvarer 40–50 øre pr. FEm produsert fôr. Figuren viser at når kjøreavstanden passerer 15 km blir transportkostnaden større enn gjødselverdien enten en kjører med eget utstyr eller leier inn lastebil.

Den store utfordringa med større avstander mellom driftsbygning og grovfôrareal blir kostnaden med å transportere gjødsla. Rundballer kan kjøres mange mil til en akseptabel pris dersom en får ballene på lastebil eller tømmerbil, men den gjødsla som skal tilbake utgjør så store volum at transportkostnaden med stor sannsynlighet blir betydelig større enn verdien av gjødsla når en må kjøre mer enn 15–20 km fra fjøs til jord.

Hvor langt er det lønnsomt å kjøre til leid areal?

En beregna selvkost i grovfôrproduksjonen vil ha en stigende kurve når transportavstanden øker. Figur 3 illustrerer dette:

På denne kurven vil det være noen knekkpunkter der økende transportavstand gjør at det må tas nye investeringer for å ha tilstrekkelig kapasitet. Stigningen kan flate ut noe når avstandene blir store på grunn av mulighetene for tilpasning av transportmetode, men på et visst punkt vil samla grovfôrkostnad bli klart høgere enn kraftfôrprisen.

Transportkostnad og jordleie

En følge av at transport koster, er at en kan produsere et billigere grovfôr på jord som ligger nært enn på jord som ligger langt unna (figur 4). En kan derfor forsvare å betale høyere jordleie på leiejord som ligger nært driftssenteret enn på jord som krever lang transport. Figur 4 viser at på et visst punkt vil transportkostnaden bli så høy at leiejorda ikke blir interessant selv om leieprisen er 0.

Dersom transportkostnaden pr. km ligger i størrelsesorden 40 kr pr. dekar og km, vil det være mer lønnsomt å betale 400 kr i jordleie for dyrkajord som ligger 1 km fra gården enn å leie jord som er 12 km fra gården til jordleie 0 kr.

Et viktig poeng til slutt

Mange undersøkelser viser at avlingsnivået på grovfôrarealene ikke har økt den siste tida; trenden er faktisk en liten reduksjon. Vi har ikke greid å ta ut effekt av riktigere gjødsling, bedre valg av frøblandinger, bedre rådgiving og kunnskap. Det er derfor grunn til å tro at de fleste grovfôrprodusentene har potensial for å oppnå større grovfôravlinger på de arealene som de disponerer og som har beliggenhet nærmest driftssenter med lave transportkostnader. Dette kan for mange være det beste tiltaket for å øke grovfôrproduksjonen med lave kostnader.