Landbruket glemmes i bistandsarbeidet

Norge brukte siste år 34,5 milliarder kroner på bistand. Når vi vet at 800 millioner mennesker lider av sult og at 70 prosent av de kronisk underernærte er knyttet til landbruk, er det vanskelig å forstå at bare 3,5 prosent av bistandspotten går til landbruk.

Nedprioriteringen av landbruk i norsk bistand har vært påpekt tidligere. Det eneste offentlige utvalget som har vurdert landbrukets rolle i bistandspolitikken anbefalte i 2003 at 15 prosent av midlene burde kanaliseres til landbruksprosjekter. Daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson lanserte en handlingsplan for å følge opp, men fra Erik Solheim ble miljø- og utviklingsminister i 2007 har landbrukets rolle i norsk bistand igjen gått i glemmeboka.

Verdensbanken mener at vekst i landbruket er dobbelt så effektivt som vekst i andre sektorer til å redusere fattigdom.

FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) sier den globale matproduksjonen må øke med 60 prosent fram til 2050 for å holde tritt med befolkningsutviklingen. Samtidig ser vi at klimaendringer på grunn av den globale oppvarmingen i økende grad skaper problemer for matproduksjonen ikke minst i Afrika. En skulle da tro at midler til økt og klimasmart matproduksjon i de fattigste landene, hadde fått høyeste prioritet.

Oppfatningene om effekten av norsk bistand er meget delte. Eksemplene på mislykkede prosjekter er dessverre mange og kontrollen med at midlene kommer fram dit de skal synes i en del tilfeller å ha vært svak. En innvendig mot vår måte å drive bistand på er den skaper svake stater som blir avhengige av finansielle overføringer.

Hjelp til småbønder og småskala matproduksjon er et effektivt virkemiddel mot fattigdom og sult som er vår kanskje største globale utfordring. Verdensbanken mener at vekst i landbruket er dobbelt så effektivt som vekst i andre sektorer til å redusere fattigdom. Allikevel er det de andre sektorene som stikker av med midlene.

All erfaring viser at landbruk og matproduksjon spiller en nøkkelrolle på veien fra underutviklet til utviklet. Det viser seg at økonomisk vekst ikke er nok til å løfte landsbygdbefolkningen ut av fattigdommen. Det er kun en utvikling av den lokale landbruksproduksjonen som gjør at alle blir med på reisen bort fra fattigdom og sult.

I Norge burde vi ha mye kunnskap om småskala og bærekraftig matproduksjon å bidra med. Hvis utviklingen med å kanalisere mer og mer av bistanden via næringslivet fortsetter, har vi sterke landbruksorganisasjoner som kan involveres. Vi er dyktige på organisering og samvirkeorganisering av produksjon, lagring, markedsføring og distribusjon er sentralt for at fattige bønder kan få inntekter som monner av det de høster. Inntekt er som alltid forutsetningen for investeringer og økt produksjon.

Når norske politikere så til de grader glemmer landbrukets rolle i bistandspolitikken, er det kanskje bare et speilbilde av at de heller ikke har tatt inn over seg landbrukets betydning på hjemlige breddegrader. De som ikke er opptatt av selvforsyningsgrad og bærekraftig matproduksjon i Norge kan ikke forventes å mene at landbruk er nøkkelen til utviklingslandenes framtid.