Flere feite kvigeslakt

Vi ønsker ikke feite kviger, siden feitere dyr ved kalving vil ha et lavere fôropptak etter kalving og mobiliserer mer kroppsfett, noe som gir økt risiko for sjukdommer og dårlig fruktbarhet. Det blir dessuten mindre inntjening per slaktedyr, siden feite dyr trekkes i pris og dyret er påkosta unødvendig mye fôr.

Slaktedata fra Kukontrollen kan si noe generelt om fôring av kviger. Figur 1 viser en økning i andelen feite kviger til slakt fra 2012 til 2015. NRF-kviger med gjennomsnittlig alder på 20 måneder havna i snitt mellom fettklasse 2+ og 3- i 2012, og i 2015 var snittet økt til nærmere 3. Det vil si at vi har flere slakt i de øverste klassene karakterisert som feite. Fettklassen øker generelt i takt med slaktealderen. Sterkere fôring i perioder der kvigene har avtagende tilvektskapasitet er sannsynligvis hovedårsaken til at det har blitt flere feite dyr. Det er grunn til å følge med utviklingen framover, og spesielt rette oppmerksomheten på fôring av kviger etter inseminering.

Naturlig vekstutvikling

Generelt vokser dyr, så vel som oss mennesker, godt i ung alder. Tilveksten er på sitt høgeste i ungdommen, for deretter å gradvis avta og gå mot null, når vi nærmer oss voksen vekt. I ung alder består hver kg tilvekst av mye bein og sener. Dette etterfølges av en periode der muskelmasse utgjør mye av vektøkningen. I denne delen av oppdrettet, vil en høg fôrintensitet til kviger gi god tilvekst uten at det blir for mye fettavleiring. Som vist i figur 2, har kvigene den største tilvekst mellom 5 og 11 måneder. Nyere forskning bekrefter at tilvekstnivået på 850 gram /dag ikke vil ha negativ effekter på jurutvikling og seinere ytelse. Vi har tidligere beskrevet dette i brosjyren «Godt kvigeoppdrett».

Jo nærmere et individ kommer utvokst størrelse avtar den daglige tilveksten, samtidig som fettandelen øker og muskelandelen minker i hver kg tilvekst. Dersom dyra tilføres mer næringsstoffer enn det kroppen genetisk sett kan utnytte, deponeres overskuddet som kroppsfett. Overfôring blir først synlig når dyra blir rundere i formen, og ryggrad, sittebein og hofteknoker dekkes med underhudsfett. Slik vektøkning er ikke ønskelig, og er et klart tegn på at næringstilgangen er for stor sett i forhold til dyras genetiske vekstpotensial.

Inseminer etter brystmål og kroppsvekt - ikke alder!

Det er en positiv genetisk sammenheng mellom melkeytelse- og tilvekstkapasitet. Avlsarbeidet de siste 30 åra har systematisk vært rettet mot høgere avdrått. Dette har ført til større dyr som takler stadig sterkere fôring, og dermed kan vokse fortere enn før. Dagens NRF-kviger er passe store og klare for å insemineres når de måler 169 cm +/- 2 cm i brystomfang (400-410 kg). Erfaringer basert på dialog med veterinærer og gårdbrukere kan tyde på at kviger som kommer over 174 cm har lett for å være «innfeite» og vanskeligere å få drektige. Kviger som er mindre enn 165 cm i brystmål bør ikke insemineres. For tidlig inseminering øker sjansen for at dyret har ei lavere vekt ved første kalving enn anbefalingene (191-193 cm brystomfang eller ca. 560-580 kg). Dyret er da mindre utvikla, og mer energi trengs til egen vekst etter kalving. Færre næringsstoffer kan dermed kanaliseres til melkeproduksjon.

Insemineringsperioden bør derfor styres etter brystmål og vekt framfor alder. Enkeltdyr som oppnår tilstrekkelig størrelse i ung alder kan insemineres. I motsatt fall er det riktig å utsette insemineringen på eldre kviger om vekt og brystmål er lavere enn anbefalt. Dersom en større andel av kvigene i en besetning oppnår anbefalt insemineringsstørrelse i svært lav alder (12-13 måneder), eller er mye eldre enn 15 måneder, er det grunn til å revurdere fôrstyrken før inseminering. Tine Rådgivning sine generelle fôrplaner har en fôrstyrke som gjør at kviga kalver når den er to år, men tilgang til beiter, plass i ungdyravdelingen eller kalvingstid på året vil ha betydning for hva som er økonomiske optimalt eller hensiktsmessig kalvingsalder på det enkelte bruk.

Fôring av kviger etter inseminering

Når kvigene insemineres etter brystmål og ikke alder, vil anbefalt fôring være den samme til alle kvigene de påfølgende ni månedene. Dyra vil stort sett følge samme vekstkurve. Den blå kurven i figur 2 viser at kvigene vokser med avtagende intensitet, fra 700 gram til 390 gram tilvekst per dag ved inseminering og fram mot kalving. Når vekstevnen er mindre blir dyra fort feite av for energirikt fôr. I perioden før kalving bør en fokusere på at kvigene utvikler ei stor vom framfor at de har stor vektøkning. Stor vom og riktig hold ved kalving er oppskrifta på å få ei god melkeku. Fôr med stort volum og middels energiinnhold kan derfor anbefales i drektighetsperioden.

Strukturrikt grovfôr er gunstig på mange måter. Grovfôret inneholder mindre energi, og kvigene kan fortsatt ete seg mette uten å bli feite. Videre vil stive strå fylle opp mer av vomma. Det gjør at vomma strekkes og blir større. Stor vom betyr større fôropptak, større overflate og økt kapasitet til å suge opp tilgjengelige næringsstoffer over vomveggen. Dette er en gunstig anatomisk tilpassing for ei framtidig melkeku, som vil trenge mye næring. Høgt grovfôropptak og god fôrutnytting begrenser forbruket av kraftfôr, som igjen gir både helsemessig, økonomisk og miljømessig gevinst.

Fôrplaner

I tabell 1 beskrives tre ulike scenarier beregnet i Tine OptiFor Ungdyr. Om dyra skal greie å ta opp den teoretiske beregna grovfôrmengden, må friskt grovfôr være tilgjengelig til en hvert tid. Fôret må også ha riktig kuttelengde så det er lett å ete.

Med fri tilgang til høgt fordøyelig surfôr (NEL20= 6,53 MJ/kg tørrstoff) vil ei drektig kvige ta opp mer energi enn den trenger til vekst. Som vist i tabellen kommer energibalansen opp i 127 prosent på det meste. Etter inseminering vil disse kvigene bli feite selv uten bruk av kraftfôr. Grovfôr med så høg energikonsentrasjon er derfor ikke anbefalt i denne delen av oppdrettet. Begrenset grovfôrmengde er heller ikke et alternativ siden vi ønsker ei godt utvikla vom, og fordi dyra skal føle seg mette. Brukere som har energirikt grovfôr kan midlertid redusere næringsverdien i fôret ved å blande inn halm. Til drektige kviger anbefales et blandingsforhold som gir en netto energikonsentrasjon rundt 6 MJ/kg tørrstoff. Halm og surfôr må blandes godt. Fôring med lang halm for eksempel i en fôrhekk vil gi ustabilt fôropptak fra dag til dag og en mer ujevn vomfylde.

Middels fordøyelig grovfôr (NEL20= 6,0 MJ/ kg TS) kommer best ut som eneste fôr til drektige kviger. Men også dette fôret kan i perioder gi for mye energi selv uten bruk av kraftfôr. Om kvigene ikke tar opp så mye grovfôr som planen viser, vil overfôringa bli mindre enn antydet. Kraftfôr er nødvendig bare siste måneden av drektigheten.

I det tredje alternativet er det gjort beregninger med grovfôr med lav fordøyelighet (NEL20=5,5 MJ/kg tørrstoff). Her trenger kvigene ekstra energi i form av kraftfôr under hele drektighetstida. Når deler av energien skal tilføres som kraftfôr er det ingen problemer å balansere tilført energimengde. Dette gir god styring på holdutviklingen, men det forbrukes mer kraftfôr. Lavt fordøyelig grovfôr gir underdekning av energi mot slutten av drektigheta. I løsdriftsfjøs er det naturlig å flytte kvigene sammen med melkekyrne før kalving. Da unngår en dette problemet siden det vanligvis er mer energirikt grovfôr der. I tabell 1 er dette markert med at grovfôret har grønn farge (minimum middels kvalitet) i siste drektighetsmåned.

I fjøs med fullfôrblander kan det komponeres ulike rasjoner tilpassa ulike dyregrupper. Ideelt sett bør drektige kviger og sina kyr ha ulikt energinivå i sin rasjon. En felles rasjon med et energinivå på 5,5MJ/kg tørrstoff kan benyttes som ei forenkling, men da må kvigene få kraftfôr i tillegg. Eldre sina kyr kan bli feite med dette energinivået. En rein sinkurasjon kan gjerne komme enda lavere i energiverdi, men ikke under 5 MJ/kg tørrstoff. Så energifattig grovfôr er ikke gunstig å gi til drektige kviger, siden kraftfôrandelen blir stor (ca. 25 prosent av totalt tørrstoff opptak).

Protein- og mineraldekning

Samtlige beregninger vist i tabell 1 gir nok protein til kvigene. Selv grovfôret med lav fordøyelighet (råproteininnhold på 117 gram/kg tørrstoff) og liten kraftfôrmengde, kom godt over minimumskravet til protein. Dette viser at eldre kviger tilfredsstiller sitt proteinbehov ut fra mikrobielt proteindannelse i vomma. Høg vomomsetning sikres ved at PBV-verdien kommer over null i alle fôrplaner. Grovfôrblandinger med halm eller surfôr med svært lavt råproteininnhold, bør kombineres med kraftfôrsorter som har nok løselig protein, det vil si positive PBV-verdier

Mineraler er helt nødvendig for at ulike prosesser i kroppen skal fungere. Grovfôret har et svært variabelt innhold av mineraler, både makro- og mikromineraler. Derfor anbefales mineraltilskudd til alle kviger som ikke får kraftfôr. Mengdeanvisning er oppgitt på mineralsekken.

Beiteperioden

Alle kviger over seks måneder skal slippes på beite i sommerhalvåret. Mye frisk luft og god mosjon er positivt for kvigenes helse og holdbarhet. At noe overflødig fett trimmes vekk og erstattes med muskler er positivt, ikke minst med tanke på å få ei problemfri kalving.

Noter brystomfang før beiteslipp

Det er en god rutine å notere ned dyras brystomfang før beiteslipp og når de settes inn om høsten. Egne måledata gir et godt bilde på om beitesommeren har vært vellykket. Avviket fra anbefalte vekter og mål avdekkes, og nødvendige fôrkorrigeringer kan iverksettes etter innsett. Erfaring viser at veiledende vekstkurver kan være krevende å følge i første beitesesongen. Det er langt flere kviger som oppnår anbefalt tilvekst andre beitesommer. Da har dyra erfaring med å beite, og anbefalt tilvekst per dag er vesentlig lavere. Etter inseminering kan også et godt utmarksbeite være en ressurs drektige kviger kan utnytte.

Vårbeite er som «høgt fordøyelig grovfôr»

Vårbeite har svært høgt energiinnhold, og fôringsmessig vil dette kunne sammenstilles med «høgt fordøyelig grovfôr» i tabell 1. Altså ikke kraftfôrtilskudd om grastilgangen er stor nok. Gras med energiinnhold som regneeksempel nummer 2 (NEL20= 6,0 MJ/ kg TS) gir ikke nødvendigvis dyra nok energi til oppgitt tilvekst ute på beite, selv om dette er konklusjonen ved innefôring. Dyra trenger mer energi til aktivitet når de er på beite. OptiFor beregner samme aktivitets-tillegget (10 prosent av vedlikeholdsbehovet) til dyr som går i løsdrift og på beite. GPS-merka kviger kan tilbakelegge avstander på både 10 og 15 km på enkelte dager i utmarka, og det er grunn til å stille spørsmål om OptiFor kanskje beregner for lite energi til aktivitet til beitende dyr. Energibalansen i tabell 1 ligger på 110 prosent, så dyra har teoretisk noe energi til gode selv med middels graskvalitet. Men er det nok til aktive dyr, og/eller dyr som går i krevende terreng?

Vanskelig å lage gode fôrplaner

Det er vanskelig å lage gode fôrplaner for beiteperioden. Både fordi aktivitetsnivået er vanskelig å anslå, og ikke minst fordi energiinnholdet i grases endres ukentlig. Jevnlig tilsyn og god oppfølging er nok det beste midlet for å få ønsket utvikling på dyra. Da kan endringer gjøres underveis. For eksempel kan beitet virke grønt og rikt på gras, men om de gode beiteplantene er nedspist kan næringsopptaket bli for lavt. Dyr som stagnerer i vekst eller blir tufsete i pelsen er heller ikke noe godt tegn. Beitearealet per dyr må generelt økes når grasveksten og graskvalitet avtar utover sommeren. Supplering med kraftfôr eller anna godt grovfôr kan også være et godt alternativt. Dyra bør hentes ned fra fjell og utmark i rett tid, og tas inn i fjøset før beitet er snauspist. Snylterbehandling er unødvendig på andre års beitedyr, men må gis til alle dyr første beitesommer.

Underfôra dyr vil med ekstra fôrstyrke, vokse svært godt de påfølgende månedene (kompensasjonsvekst). Unge dyr er spesielt effektive til å ta igjen tapt tilvekst. Eldre dyr takler ambisiøs kompensasjonsvekst dårligere, og kan fort bli bare feite. Om drektige kviger ligger noe etter vekstløpet skissert i tabell 1, kan ekstra godt grovfôr være et bedre alternativ enn å gi mer kraftfôr. Det er alltid lurt å diskutere tiltak sammen med en fôrrådgiver!

Overgangsfôring før kalving

Av flere grunner er det anbefalt å flytte kvigene sammen med melkekyrne minimum en måned før kalving. Kvigene trenger tid på å sosialiseres med flokken i løsdrifta eller tilvennes ny båsplass. Er de på forhånd kjent med kraftfôrstasjoner og kutrafikk blir stressbelastningen mindre, og sjansen er større for at de får tak i det fôret de skal ha etter kalving.

Ved fôrforandringer trenger også mikrobene i vomma to til tre uker på å venne seg til nye fôrmidler. Av den grunn trenger dyra en smak på alle nye fôrslag før kalving. Generelt anbefales at dyra får en kraftfôrsmak tre uker før kalving. Derfra trappes mengden gradvis oppover som vist i tabell 2. Kraftfôrmengden er veiledende og avhengig av grovfôrkvalitet og forventet ytelsesnivå etter kalving.