Klima på alvor

Målsettingen om maksimalt to grader global temperaturstigning fram til 2100 ble vedtatt på klimatoppmøtet i Cancún i 2010 og stadfestet i Paris i 2015. Selv to grader opp på det globale termometeret høres beskjedent ut vil det ha store konsekvenser, men være innenfor det vi kan takle. Dessverre gir ikke utviklingen etter vedtaket grunn for noen stor optimisme. Oppgaven er da også formidabel når de årlige klimagassutslippene må reduseres med 32 prosent fram til 2050 og deretter til null utslipp til atmosfæren.

Nå har det blitt hevdet at den globale oppvarmingen kan styrke norsk matproduksjon. Forlenget vekstsesong og dyrking av nye arter har blitt trukket fram som positive effekter. Mjølkebonde og høyskolelektor Thomas Cottis viser i sin klimarapport «En framtid du ikke vil ha» at endrede værforhold har medført at vi fra 1990 til 2014 ikke har hatt avlingsøkninger av korn på Østlandet.

Verdensbanken anslår 40 til 50 prosent lavere hveteavlinger og opptil 70 prosent lavere soyaavlinger i Brasil med to graders temperaturøkning.

Den globale oppvarmingen var i 2015 nådd 0,85 grader, og har medført store konsekvenser i deler av verden i form av langt mer ekstremt vær, klima og nedbør som skader avlingene. Noen områder vil med to graders økning mye oftere få tropiske sykloner eller langt flere hetebølger. En rapport forteller at Asia og Afrika vil få en samlet nedgang i alle avlinger på 8 prosent i 2050 sammenlignet med i dag. Verdensbanken anslår 40 til 50 prosent lavere hveteavlinger og opptil 70 prosent lavere soyaavlinger i Brasil med to graders temperaturøkning.

Verdensmarkedsprisene styres av tilbud og etterspørsel. Store svingninger i avlingene kan gi prissjokk på varer som hvete, mais, ris og soya. UK Science and innovation network anslår 30 prosent risiko for prissjokk i perioden 2016–2030. Med vår stadig økende import av råvarer til kraftfôr blir vi svært sårbare for slike prissjokk.

Klimautvalget nedsatt av Landbruks- og matdepartementet foreskriver overraskende lite dramatiske tiltak for landbruket i sin rapport «Landbruk og klimaendringer». Mer fett i fôrrasjonen og tidligere høsting av grovfôret kombinert med redusert kraftfôrforbruk er blant tiltakene som listes opp i rapporten, sammen med tiltak som biogass, endringer i gjødsling og redusert matsvinn. Men selv om hele tiltakspakka gjennomføres er reduksjonen ikke på mer enn 20 prosent fram til 2030.

Klimagassutslippene fra jordbrukssektoren er allerede redusert fra 13 prosent i 1990 til 8 prosent i 2013 av våre totale utslipp. En viktig årsak er færre storfe, men noe av nedgangen skyldes import som i realiteten eksporterer klimagassutslipp knyttet til vår produksjon. Selv om utviklingen har vært positiv er det naivt å tro landbruket slipper unna når nasjonale kutt i klimautslipp skal tas.

Selv om intensiv produksjon med mye kraftfôr er vist å gi lavere klimagassutslipp pr. produsert enhet, må vi ta med at under norske forutsetninger fører dette til økt import av fôrråvarer og ditto eksport av klimagassutslipp. Intensiveringen av melkeproduksjonen fører også til mer spesialisert storfekjøttproduksjon med høyere klimabelastning enn kombinert produksjon. I tillegg kommer mer import av storfekjøtt som er produsert med høyere utslipp enn i norsk produksjon.

Klimaregnskapet avhenger både av utslipp og lagring. Det trengs kunnskap om det skjer karbonbinding i permanente grasarealer under norske forhold. Vi må også evne å tenke miljø og ressurser i tillegg til klima, og da blir det feil å erstatte kjøtt produsert på grasressurser med kraftfôrbasert kjøtt.

Kunnskapen om togradersmålet er et sterkt argument for økt norsk matproduksjon, men økningen må skje på en klimavennlig måte. Tar vi klimautfordringene på alvor blir landbruket en del av løsningen framfor å være en del av problemet.