Full fart med GS

Med vedtaket i styret i Geno før jul om gradvis overgang til genomisk seleksjon (GS) og utfasing av avkomsgransking, står vi foran den største revolusjonen av avlsarbeidet på storfe siden avkomsgranskingenes spede begynnelse på 50-tallet. Alle brikker er ikke på plass, men en ting virker sikkert: Avlframgangen vil øke betydelig.

De av oss som leste Harald Skjærvolds bok «Genteknikk – Arv på en ny måte» i 1986, trodde nok i likhet med avlsguruen at genteknologiske metoder raskere skulle slå inn i storfeavlen. Når det skjer 30 år senere, er det artig at en av de viktigste bidragsyterne til teorien bak GS har tilhold på NMBU. Når et googlesøk på Theo Mulweissen og genomic selection resulterer i over 5 000 treff forteller det om betydningen han har hatt i utviklingen av den metodikken som nå tas i bruk i NRF-avlen.

Tvert om viser beregningene at den genetiske framgangen for egenskaper med lav arvegrad vil øke med GS – og spesielt når genotypede hunndyr blir inkludert.

Geno er ikke tidlig ute med å ta i bruk GS, men tiden fram til beslutning har blitt brukt til viktig FoU-arbeid. Videreutvikling og tilpasning av metodikken til NRF-populasjonen har ført til økt sikkerhet på GS-avlsverdiene. Ikke minst har sikkerheten for de lavarvelige egenskapene blitt hevet opp på et tilfredsstillende nivå.

Kritiske røster har hevdet at GS vil gå på bekostning av NRF-avlens særpreg med avlsframgang på helse og fruktbarhet kombinert med økt avdrått. Tvert om viser beregningene at den genetiske framgangen for egenskaper med lav arvegrad vil øke med GS – spesielt når genotypede hunndyr blir inkludert.

Hovedårsaken til at GS har potensial til speede opp avlsframgangen med over 50 prosent er at vi halverer generasjonsintervallet. Selv om sikkerheten for de enkelte egenskaper fortsatt er noe lavere med GS overkompenserer kortere generasjonsintervall. Mer fart på avlsframgangen betyr bedre lønnsomhet for bonden.

Fare for økt innavl har vært en annen innvending mot GS. Men det blir feil å anklage teknologien som sådan – det er her som på andre områder hvordan teknologien anvendes som er avgjørende. Med Optimalt genbidrag har vi fått en metodikk som gjør at vi har full styring på innavlsutviklingen. Utplukk og anvendelse av oksene vil med GS som nå være det som bestemmer innavlsøkningen.

For den enkelte bonde vil det første som merkes være at ungokse forsvinner ut av Geno-vokabularet. I første omgang senkes kravet om ungoksebruk til 20 prosent og fjernes kanskje helt allerede andre halvår. I stedet vil det bli flere okser å forholde seg til. Hvert år vil det bli plukket ut anslagsvis 50 seminokser med full varedeklarasjon for alle egenskaper.

Ute i fjøsene byr også GS på spennende muligheter. Hunndyra kommer inn inn i avlen på en helt annen måte enn før, og det vil bli muligheter for å levere kviger til embryoproduksjon. Med tilbud om GS-testing av kviger vil en få et helt nytt verktøy til å avgjøre hvilke dyr det skal rekrutteres fra, og hvilke som det heller kan brukes kjøttfesæd på. Slik kan den avlsmessige framgangen i eget fjøs øke enda mer.

Med full fart på GS går vi spennende tider i møte. Men om mye endres blir Geno sin misjon den samme. Geno skal som nå gjennom et bærekraftig avlsarbeid sørge for at norske storfebønder får genetikk som gir lønnsomhet på fjøset. Det betyr at avlen skal bringe fram ei NRF-ku som er produktiv, fôreffektiv, frisk og holdbar.